I 32 år, fra brødrene Lumiéres første kinovisning i Paris 1895 og frem til Al Jolson «sprengte lydmuren» med The Jazz Singer i 1927, var stumfilmen det enerådende formatet for kinogjengerne. Akkompagnert av levende musikk i kinosalene, og med skuespillere som måtte nøye seg med kroppsspråk og mimikk for å formidle handlingen ved siden av noen få tekstplakater, ble stumfilmene gitt et helt eget visuelt særpreg gjennom deres fokus på rent visuelle virkemidler. Et særpreg som vi også finner igjen i en moderne filmer, hvis bruk av lyssetting og skygger ofte henter sin inspirasjon direkte fra pionerene innen stumfilmsjangeren.

Begynnelsen med brødrene Lumières korte filmreportasjer var enkle slik som Toget som ankommer stasjonen og Arbeiderne som forlater fabrikken. Magikeren Georges Méliès skapte illusjoner gjennom spesielle effekter i sine eventyrfilmer, som Reisen til Månen (1902). Filmene var svært enkle med kameraet i en fastlåst posisjon som skapte assosiasjoner til teater. Amerikaneren Edwin S. Porter, med The Great Train Robbery (Det store togrøveriet, 1903), anvendte scenevekslinger, bevegelig kamera og meningsskapende kameravinkler, og innførte en bevisst klippeteknikk. Norden med Danmark og Sverige var langt fremme i tiden før den første verdenskrig. 

Et av de mest kjente eksemplene på hvordan bruk av nettopp lys og skygger brukes i stedet for datagenererte effekter i en hel film, er Francis Ford Coppolas 1992-versjon av Dracula. Utallige enkeltscener fra stumfilmtiden har blitt kopiert over til nyere filmer. Når Jack Nicholson økser seg gjennom baderomsdøren i The Shining, har Filmklubbens stumfilmelskerne allerede sett den samme scenen i både D.W. Griffiths Broken Blossoms og Victor Sjöströms Körkarlen. 

Og barnevognen som ruller nedover trappene i Sergei Eisensteins «Panserkrysseren Potemkin» har blitt kopiert i flere filmer, som f.eks. Brian de Palmas The Untouchables. Men, den kanskje største hyllesten til stumfilmen som genre må vel være Mel Brooks latterbombe «Silent Movie» fra 1976, den første helaftens stumfilmen på over 40 år, og også en stor kassasuksess, midt i mellom Haisommer og Star Wars. Stumfilmen er ikke helt ute i vår tid heller. I 2012 vant den franske stumfilmen the Artist selveste Oscar som beste film! Filmens handling foregår i Hollywood mellom 1927 og 1932, og følger en mannlig stumfilmstjerne på slutten av sin karriere, og en ung skuespillerinne på begynnelsen av sin.

Langt fra alle, både foran og bak kameraet, ble med over til lydfilmen, og blant de store navnene som enten frivillig eller ufrivillig mer eller mindre forsvant med lydens inntok i kinosalene finner vi kjente navn som D.W. Griffith, Robert Wiene, og Rex Ingram, mens andre stumfilmstjerner som Charlie Chaplin, Fritz Lang og Cecil B.DeMille fikk en suksessfull overgang til det nye formatet med mangeårige «lydkarrierer».

Regissøren Dziga Vertov var mest kjent for sitt arbeid med dokumentarfilmer og en allerede omdiskutert og kontroversiell type når han i 1929 kom med «Man with a Movie Camera». Dette kan neppe sies å være en spillefilm i ordets tradisjonelle forstand, da Vertov anså all fiksjonsfilm for å være opium for folket og arbeidet sammen med sine likesinnede i bevegelsen «Kino-Okis» å utradere alt annet enn den rene dokumentarfilmen. Her blir vi i stedet med på en reise gjennom kameralinsene til ulike scener fra dagliglivet i Sovjetunionen. Uten skuespillere, uten rekvisitter, og uten kulisser. Og uten handling. 

Joe May høres kanskje amerikansk ut, men han ble født i Østerrike under navnet Joseph Otto Mandel og jobbet med operetter på Hamburgs scener før han begynte i filmbransjen på 1910-tallet. Kjent for både eventyrfilmer, romantikk, komedier og kriminalfilmer, skal filmklubben vise hans Asfalt fra 1929, en av de siste tyske stumfilmene som ble laget. Et romantisk drama, med Gustav Frölich (kjent fra hovedrollen i Fritz Langs Metropolis) i den mannlige hovedrollen.

 

D.W. Griffith var en av stumfilmepokens store navn, som ble kalt «The Teacher of us All» av selveste Charlie Chaplin. Griffith sto bak klassiske storfilmer som «The Birth Of A Nation» og «Intolerance», før han forsvant inn i glemselen med lydfilmens inntog, godt hjulpet av rasismekontroversene som oppsto med hans kanskje noe i overkant positive fremstilling av KKK i den førstnevnte. Filmklubben har valgt ut hans «Broken Blossoms» til visning denne våren, et dystert og sørgmodig drama som regissør Griffith brukte mange måneder på å ferdigstille etter endt filming, fordi han i hans egne ord: «I can’t look at the damned thing. It depresses me so».