En forskningsstasjon opprettes ute i et isolert ørkenområde hvor maurene er aktive, hvor biologen og
en lingvist/matematiker forsøker å finne ut av hva som skjer med maurene, og om det er mulig å ha
noen form for kommunikasjon med dem.

Det hele utvikler seg til å bli en kamp mellom menneskene og deres moderne, men sårbare teknikk, 
og dyr som i alarmerende grad virker å utvikle intelligens, selvoppofrelse og et svært så tydelig mål. 

Dette er en bemerkelsesverdig film på mange måter. Det er en film som har natur- og dyrescener 
somman knapt har sett maken til hverken før eller siden. Og det er en film hvor det visuelle, sammen
med den utrolig stemningsskapende musikken til Brian Gascoigne og Stomu Yamashta, spiller 
hovedrollen. 
Ikke menneskene. 

Men, det er dessverre også en film hvor filmselskapet bommet på markedsføringen i en skala man
knapt har opplevd maken til. For der hvor filmplakatene (ikke laget av Bass selv) annonserte blod og
gørr som en hvilken som helst standard lavbudsjett «kjempemaurene kommer»-type film, er det knapt
en eneste blodig scene i hele filmen. Maurene er riktignok langt på vei filmens hovedpersoner, men 
de er det i form av at vi blir tatt med inn i deres verden. En verden som utvikler seg i en skremmende
retning med stor hastighet, og hvis konsekvenser vi i stor grad får lov til å visualisere selv. 

Filmen floppet totalt når den kom ut i 1974, sannsynligvis svært godt hjulpet av de nevnte plakatene, 
og ikke minst at den mange steder ble satt i tospann med nettopp den type lavbudsjetthorror som 
filmen slett ikke er. 

Dette er rett og slett en visuell fest fra start til slutt, og en filmopplevelse som du neppe finner maken 
til. 

Verdens beste film?
Ja.
(Omtale v/Erik Martinsen)