Naive Jeffrey (Kyle Maclachlan) finner et avkuttet menneskeøre og ledes inn i en verden av dop, kriminalitet og perversjoner – i en av 1980-tallets mest omdiskuterte filmer. Snart er han del av et trekantdrama med den masochistiske nattklubbsangerinnen Dorothy (Isabella Rossellini) og den skremmende sosiopaten Frank (Dennis Hopper).
Blue Velvet var en av 80-tallets mest kontroversielle filmer, og en av de mest omdiskuterte siden A Clockwork Orange og Siste tango i Paris, to andre filmer som også koblet vold og sex i et glitrende filmatisk mesterskap. At filmen umiddelbart oppnådde kultstatus var kanskje ingen overraskelse, tatt i betraktning dens skrudde perspektiver på amerikanske klisjeer og Lynchs status som kultregissør etter Eraserhead. Bakgrunnen for filmen var, etter Lynch’ eget utsagn, å filmatisere en drøm han alltid hadde hatt om å snike seg inn på et pikeværelse om kvelden, og kanskje få se noe som ledet ham på sporet av et mordmysterium.
Åpningssekvensen er klassisk Lynch, med søtladne nærbilder av røde roser, hvite stakittgjerder og blå himmel i et stykke innbilt gjennomsnitts-Amerika. Den overdrevne idylliske atmosfæren grenser nesten til en surrealistisk drøm, og det er nettopp denne klisne, overnaturlige estetikken som får deg til å ane at det finnes ugler i mosen. I likhet med Twin Peaks handler Blue Velvet om hva som skjuler seg under den amerikanske middelklassens velstelte, veltilpassede fasade.
Det er ikke uten grunn at Blue Velvet ble en av 1980-tallets mest omdiskuterte filmer. Her møtes dag og natt, det vakre og det forstyrrende, det rene og det råtne. David Lynch' demonstrerer at disse motsetningene finnes i ethvert menneskesinn.
