DEN STORE SKJØNNHETEN kunne bare ha vært laget i Roma. Regissør Paulo Sorrentino har laget et poetisk fyrverkeri av en film, som er vidunderlig fotografert, imponerende spilt og stilsikkert regissert. Noen av livets store spørsmål står i fokus, i en spill levende film som kjærtegner sansene med italiensk lynne og romersk kultur. Barn- og koneløse Jep (Tony Servillo) fyller 65 år, og er allerede lei av livet. Han ga ut en bok for mange år siden, men fulgte aldri opp, og har nøyd seg med å bedrive kulturjournalistikk og være et fremtredende medlem av Romas sosietetsliv. Nå blir han kontaktet av en mann som forteller at hans nylig avdøde kone aldri sluttet å elske ham, noe som vekker spørsmål av åndelig art i Jep. Menneskene i Den store skjønnheten pludrer og våser seg gjennom et moralsk ørkenlandskap. De beveger seg innenfor gitte rammer, hvor lite av substans kommer til overflaten.
Men når det gjør det, har det en bitende effekt, som når Jep avslører vennenes falskhet, eller når hans egen tomhet tydeliggjøres. Miljøet skildres levende og virilt, men med en nummende overfladiskhet. Derfor blir historien stadig sterkere etter hvert som det avdekkes momenter som forklarer Jeps sinnstilstand. Regissør Sorrentino forteller denne historien med et utsøkt blikk for figurer, skjebner, stemninger, bybilder og Romas arkitektur.

Den store skjønnheten er laget drøyt 50 år etter La Dolce Vita, som er en opplagt inspirasjonskilde. Dette er Fellini anno 2010-tallet! Ikke rart at det vanket både Oscar, BAFTA, Golden Globe, European Film Award, Norsk Amanda og en drøss andre priser! Filmklubbens 2010-tallstema avsluttes med en av dekadens flotteste filmer!

(Omtale basert på P3 Filmpolitiet)