30-tallet

Utvikling, pre-Code og Gullalder

30-tallsfilmene har en unik ferskhet ved seg! En ferskhet som andre tiår ikke kan oppnå ettersom man senere bare har gjentatt det som ble utviklet på 30-tallet. Hvis man vil få med seg begynnelsen av lydfilmen og mye av det vi i dag tar for gitt, må man få med seg 30-tallet.

30-tallet (og 40-tallet) kalles nostalgisk for «Hollywoods gullalder». 30-tallet var dekaden for lyd- og fargerevolusjonen. Man utviklet talefilmen og etablerte nye filmsjangre som gangsterfilm, dokumentarer, historiske filmer, sosialrealisme, lettlivete screwball-komedier, western og skrekkfilm, for å nevne noe.

Overgangen til lydfilmen medførte store endringer for filmbransjen. Lydfilmen hadde gjort sitt inntog med Jazzsangeren (1927), og filmskaperne måtte mestre et nytt sett med virkemidler. Ny teknologi måtte installeres, og både produksjonsselskapene og kinoeierne måtte gjøre nye investeringer. Filmen mistet den monumentale visuelle uttrykksfullheten som hadde vært en sentral del av stumfilmestetikken. Dette ble erstattet av livsglade og verdensvante skuespillere som ga filmene en ny eleganse og sjarm. Dans, populær musikk og vittige replikker flommet ut til verdens kinopublikummere fra de store studioene i Hollywood, Berlin, London og Paris. Kunstnerisk sett fikk imidlertid filmskaperne helt nye muligheter til å lage fortellinger med bilder, tale og musikk. Filmen har alltid hatt musikkledsagelse, og denne musikken har alltid påvirket bildene og tilskuernes opplevelse av dem og fortellingen. I lydfilmen får man et nytt kombinasjonsuttrykk. Når lyden får sitt gjennombrudd blir all lyd benyttet i USA som en måte å perfeksjonere kontinuitetssystemet ytterligere. Lyden ble det siste redskapet i den klassiske Hollywood-filmens verktøykasse, og siste grep som kom til for å skape klarhet og flyt fra bilde til bilde, fra scene til scene og sekvens til sekvens.


Noen 30-talls filmer vi har vist og noen vi ikke har vist, i tilfeldig rekkefølge: