60-tallet

60-tallet er dekaden som innledet epoken for den den moderne filmen og avløste den klassiske. Fram til da hadde filmer følgte reglene som ble laget i slutten av stumfilmtiden. Kameraet var nokså rolig, klippingen rasjonell og historien bygget etter tradisjonalistisk skjønnlitteratur. På 60-tallet ble det satt spørsmålstegn ved alt dette, spesielt i filmer fra Europa.

 

Verden

Men først: La oss sette 60-tallet i et perspektiv. Hva foregikk utenom filmen? I Europa var EU nettopp opprettet. Sovjeterne overrasket verden i 1961 med å sende Gagarin som det første menneske i verdensrommet. Samme år ble Berlinmuren reist gjennom Berlin og P-pillen kom på markedet. Cubakrisen kom i 1962 og året etter drapet på president Kennedy. I USA ble det innført borgerettigheter for fargede, hippiebevegelsen gjorde seg gjeldende og samfunnet hadde en gjennomgående velferdsøkning. I Midtøsten ble PLO opprettet i 1964 og noen år etter fikk vi Seksdagerskrigen mellom Israel og de arabiske landene. Vietnamkrigen ble innledet i 1965, satte sitt preg på Verden og ga etterhvert omfattende protester i USA. Mao igangsatte kulturrevolusjonen i Kina i 1966. I Afrika var det gjennom hele perioden store statsendringer med borgerkriger og selvstendighet for flere stater. Sovjet festet grepet på Øst-Europa med å gå inn i Tsjekoslovakia i 1968. Dekaden ble avrundet med et svar på Sovjets innledende romtur, nemlig USAs månelanding i 1969.

Utviklingen innen annen populærkultur, som musikk, illustrerer også endringen i tidsånden. Man startet med klassisk rock og Elvis. Det kom en ny generasjons idoler som the Beatles. Folk fikk øynene opp for både svart og hvit blues, med Aretha Franklin og the Rolling Stones. Nye sjangre kom, som elektrisk folk-rock med Bob Dylan, syrerock med Jimi Hendricks og the Doors. 60-tallet sluttet med tyngre saker som the Who og Led Zeppelin som ga føringene for neste dekade. Vi vil se tilsvarende utvikling for filmen.

 

Filmen
Så var det filmen. Hva skjedde innen filmens verden på 60-tallet?
De amerikanske Studioene ble overtatt av multinasjonale selskaper. De ble administrative sentre som organiserte økonomi og distribusjon. Uavhengige produsenter ble vanlige i filmproduksjonen. De kom med en ferdig pakke med regissør, manuskript, forfattere og stjerner. Folk sluttet å gå på kino av gammel vane. Hver film måtte tiltrekke seg sitt publikum, noe som kunne føre til ekstraordinære reklamekampanjer.
Selv om filmbransjens oppbygging hadde endret seg, fortsatte filmene i USA i innledningen av tiåret i det samme sjangermønsteret, med musikaler (West side story, My fair lady), westernfilmer (Mannen som skjøt liberty wallace og el dorado), romantiske komedier, som Breakfast at Tiffanys. Og for eksempel Ungkarsleiligheten (Billy Wilder)

Den største endringen i måten å lage filmer på, kom med den nye bølgen i Frankrike. Unge filmkritikere gikk til kamp mot det satte innholdet i fransk film, ved å lage film selv. Dette var regissører som François Truffaut med Les Quatre cents coups (På vei mot livet) og Jules & Jim, Jean-Luc Godard med À bout de souffle (Til siste åndedrag) og Alain Resnais og Marguerite Duras med Hiroshima om amour (Hiroshima, min elskede, alle 1959); dessuten navn som Claude Chabrol og Eric Rohmer. Disse vendte ryggen til konvensjonelle måter å lage film på og begynte å filme i gatene med håndholdte kameraer, lite team, hoppende klipp, improvisasjon, dekonstruerte hendelsesforløp, sitater fra litteratur og andre filmer. Fanget livet, spesielt i Paris og slik unge oppfattet det. Filmene representerte et radikalt brudd og var rettet mot et intellektuelt publikum, men slo an både blant kritikere og kinogjengere. Metodene ble tatt opp i Storbritania og Tsjekoslovakia og etterhvert i indiebevegelsen i USA. Etter 1968 begynte de eksperimentelle elementene fra den nye bølgen å bli tatt opp i konvensjonelle filmer.


I England innledet 60-tallet med at Michael Powell, en elskede klassisk regissør, spolerte karrieren med den underkjente psyko-thrilleren Peeping Tom, samtidig som det dukket det opp en bevegelse kalt "sinte unge menn". De sistnevnte  tok for seg arbeiderklassen på en ærlig og energisk måte. Her samarbeidet regissørene med unge dramatikere og forfattere: Sheilagh Delaney i A Taste of Honey (En duft av honning, 1961), Karel Reisz med Allan Sillitoe i Saturday Night and Sunday Morning (Lørdagskveld og søndagsmorgen, 1961). I England startet en av tidenes viktigste og og mest suksessfulle filmserier, nemlig James Bond, som startet med Dr. No i 1962.

 

Italia hadde sin egen bølge med Fellini, Visconti, Pasolini, Antonioni og Bertolucci. Fellini fant en helt ny retning med filmene sine fra og med La dolce Vita i 1960 og fikk enorm påvirkning. Hans 

8 1/2 fra 1963 omtales ofte som metafilmen over alle metafilmer og mange regissørers favorittfilm. Michelangelo Antonioni skapte med bl.a. L'avventura (Eventyret, 1960) en filmmodernisme som utforsket samtidens dilemmaer innenfor et lutret og distansert filmspråk. Filmklubben har også vist Natten (La Notte) fra 1961. Et kontroversielt navn ble Pier Paolo Pasolini med Accatone (1961) og senere Matteusevangeliet.

 

Sergio Leone grep fatt i western-sjangeren og stiliserte den til en brutal mytologi. Vi viser del to av hans dollars-trilogi, For noen få dollars mer fra 1965 og har tidligere vist både "Den gode, den onde og den grusomme", samt "Once upon a tome in the West". «For en neve dollars» ble kjøpt inn for distribusjon i USA 67 og startet en strøm av spagettiwesterns og gjorde Eastwood til stjerne.

 

Større kunstnerisk frihet i de østeuropeiske land førte fra og med slutten av 1950-årene til mer interessante filmer. I sovjetisk film ble vekten mer lagt på menneskeskildringen. Russeren Andrej Tarkovskij vant seg et internasjonalt navn med Andrej Rubljov (1966), og ble en filmens mystiker, spesielt med sine senere filmer. Den nye bølgen nådde også Tsjekkoslovakia; ledende her var Milos Forman med En blondines kjærlighet (1965), og dessuten navn som Jan Kadar og Jan Nemec. Filmene tok gjerne opp forholdet mellom individet og staten. I 1968 avbrøt russernes invasjon av Praha en av de mest kreative perriodene med filmproduksjon fra denne delen av verden. Roman Polanski laget Kniven i vannet (1961) hjemme i Polen, men flyttet snart til Vesten hvor han innledet med Repulsion i 1965 i London. 

Utover 60-tallet ble det produsert flere interessante filmer i England. Swinging London var et begrep, basert på at livet i London var heftigere enn New York. Antonionis Blow-up fra 1966 gir et bilde av tidsånden. Og det er en film som reflekterer over filmkunsrten i seg selv.

 

I Sverige hadde filmkunsten helt fra slutten av 1940-årene en stor tid, anført av Alf Sjöberg og Ingmar Bergman, kunstneren som skulle dominere svensk film gjennom en årrekke. Han ble internasjonalt anerkjent med bl.a. Tystnaden (1963) og Persona (1966). Også andre svensker gjorde seg internasjonalt bemerket, bl.a. Bo Widerberg med Elvira Madigan (1967).
I resten av Vest-Eurpoa var en politisk radikal, oftest realistisk film, med å prege kinoene.

 


Fargefilmen, som var lansert i 1930-årene, ble stadig mer vanlig, og først brukt av kommersielt anlagte regissører. Men fra 1960-årene begynte også betydelige regissører å ta den i bruk. En av 1960- og 1970-årenes markante regissører var veteranen Luis Buñuel med bl.a. Viridiana (1961) og Belle de jour (Dagens skjønnhet, 1967).


I Sør-Amerika vant særlig Brasil innpass på det internasjonale marked i 1960-årene med retningen cinema novo. F.eks. Glauber Rocha med António das Mortes (Antonio, de dødes venn, 1969). En gryende afrikansk film viste seg i Senegal, med regissøren Sembene Ousmanes Postanvisningen (1968), som vakte internasjonal oppmerksomhet. Og når vi er inne på verdensfilm, var Japan med hele veien med regissører som Akira Kurosawa.


Fiasko med storproduksjoner (Cleopatara, Dolittle, Star!) og suksess med ungdomsorientert film ble vendepunkt for Hollywood på midten av 60-tallet. Det ble tatt sjansen på yngre og mer eksperimentelle regissører. Høye kostnader med å produsere og spille inn filmer i Hollywood, flyttet produksjon til utlandet og spesielt Storbritannia og innspillinger i Italia og Spania. Dette ga mer sex og vold (og språk). Arthur Penn ble et anerkjent navn med den kontroversielle Bonnie and Clyde (1967). Mike Nichols laget Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966) og The Graduate (Manndomsprøven, 1967). Disse sto for en ny utvikling som liberaliserte det puritanske Hollywood og reviderte mange av den tradisjonelle underholdningsfilmens dogmer. Manndomsprøvens bruk av popmusikk (Simon & Garfunkel) istedenfor orkester bidro til popularitet blant unge. Skuespillere vi kjenner fra denne generasjonen er Dustin Hoffman, Al Pacino, Streisand, Gould, DeNiro og Dreyfuss. I 1968 kom George A. Romeros lavbudsjettfilm Night of the Living Dead, som ble innflytelsesrik på skrekkfilmsjangeren. Suksessen med en annen lavbudsjettfilm, Easy Rider (1969), som ble laget for 350 000 dollar (mot normalt 3–4 mill dollar for en vanlig spillefilm), og som tjente inn 35 millioner doller, førte til satsing på rimelige filmer, og uavhengige produsenter begynte å gjøre seg sterkt gjeldende. Et særpreget både kommersielt og personlig talent var Stanley Kubrick, med 2001: A Space Odyssey (2001: En romodyssé, 1968). Hans filmer forandret mange av den tradisjonelle underholdningsfilmens dogmer. I 1969 slo Sam Peckinpah gjennom med the Wild Bunch og hentet westerfilmen tilbake fra Italia. Med Easy Rider og the Wild Bunch var anslaget satt for neste dekade: 70-tallet.

 

 

Prisvinnere og sentrale filmer

 

1960

La dolce vita (Fellini, Italia), Cannes-vinner

Ungkarsleiligheten (Wilder, USA), Oscar

Jomfrukilden (Bergman, Sverige), Oscar utenlandsk

Et kjærlighetseventyr (Antonioni, ITA)

Peeping Tom (Powell, GBR)

Psycho (Hitchcock, USA)

Mask of Satan (Bava, ITA)

 

1961

Viridiana (Bunuel, Mexico), Cannes-vinner (delt)

En fremmed vender hjem (Colpi, FRA/ITA), Cannes-vinner (delt)

West side story, Oscar

Som i et speil (Bergman, SVE), Oscar utenlandsk

101 dalmatinere, 60-tallets mest innbringende film

Jules & Jim (Truffaut, FRA)

Natten (Antonioni, ITA)

Frokost hos Tiffany's (Edwards, USA)

 

1962

O Pagador de Promessas (Duarte, Portugal), Cannes-vinner

Lawrence of Arabia (David Lean, GBR), Oscar

Søndager med Cybèle (Bourguinon, FRA), Oscar utenlandsk

Drep ikke en sangfugl (Mulligan, USA)

Ruterdame dreper (Frankenheimer, USA)

 

1963

Leoparden (Visconti, ITA), Cannes-vinner

Tom Jones, Oscar

8 1/2 (Fellini, ITA), Oscar utenlandsk

Fuglene (Hitchcock, USA)

Nattverdsgjestene (Bergman, SVE)

The Haunting (Wise, GBR)

 

1964

Paraplyene i Cherbourg (Demy, FRA, TYS), Cannes-vinner

My fair lady, Oscar

I går, i dag, og i morgen (De Sica, ITA), Oscar utenlandsk

James Bond: Goldfinger, 60-tallets 5. mest innbringende film

Dr. Strangelove (Kubrick, GBR)

A hard days night (Lester, GBR)

Gertrud (Dreyer, DAN)

Matteusevangeliet, (Pasolini, ITA)

 

1965

Hvordan få suksess hos kvinnen (Lester, GBR), Cannes-vinner

The sound of music, Oscar og 60-tallets 3. mest innbringende film

Den lille butikk (Kadàr og Klos, TSJ), Oscar utenlandsk

James Bond: Operasjon Tordensky, 60-tallets 4. mest innbringende film

For noen få dollar mer (Leone, ITA)

Repulsion (Polanski, GBR)

Doktor Zhivago (Lean, USA)

Kampen om Algeri (Pontecorvo, ALG/ITA)

Julietta og åndene (Fellini, ITA)

 

1966

Oppriktig talt mine herrer (Germi, ITA/FRA), Cannes-vinner (delt)

En mann og en kvinne (Lelouch, FRA), Cannes-vinner (delt) + Oscar utenlandsk

A man for all seasons, Oscar

Persona (Bergman, SVE)

Den gode, den onde og den grusomme (Leone, ITA/SPA)

Hvem er redd for Virginia Woolf? (Nichols, USA)

Manndomsprøven (Nichols, USA)

 

1967

Blow-up (Antonioni, GBR/USA), Cannes-vinner

In the heat of the night (Jewison, USA), Oscar

Tog under oppsikt (Menzel, TSJ), Oscar utenlandsk

Jungelboken (Reitherman - Disney, USA), 60-tallets nest mest innbringende film

Dagens skjønnhet (Bunuel, FRA/ITA)

Weekend (Godard, FRA)

Bonnie and Clyde (Penn, USA)

 

1968

Ingen Cannes-utdeling

Oliver!, Oscar

Krig og fred (Bondartsjuk, SOV), Oscar utenlandsk

Nigth of the living dead (Romero)

Ondt blod i vesten (Leone, USA)

Apeplaneten (Schaffner, USA)

Rosemarys baby (Polanski, USA)

2001: En romodyssé (Kubrick, GBR)

 

1969

If (Anderson, GBR), Cannes-vinner

Midnight cowboy, Oscar

Z (Costa-Gavras, FRA), Oscar utenlandsk

The Wild Bunch (Peckinpah)

Asfaltcowboy (Schlessinger, USA)

Satyricon (Fellini, ITA)

Fascisten (Bertolucci, ITA)

Easy rider (Hopper, USA)

Andrej Rubljov (Tarkovskij, SOV)

 

 


Referanser
Film (Damm referanse)
Filmens historie (Store Norske leksikon)