Film fra Østen

Drammen filmklubb har viet spesiell oppmerksomhet til film fra Østen. Herunder Øst-Asia, hvilket vil si Kina (inkludert HongKong), Sør-Korea, Japan og Taiwan. I tillegg er det blitt film fra Iran og Thailand.


Grunnen er ganske enkelt at det har kommet masse spennende derfra de siste årene. Dette gjelder filmer som vi kjenner gjennom remakes, som The Ring (org. Ringu), The Departed (org. Internal affairs), Forbannelsen (Ju-on). Og det gjelder filmer som har fått oppmerksomhet i kraft av seg selv, som Snikende tiger skjult drageThe HostOldBoy og Battle Royale. Vi er også blitt kjent med regissører, som Ang LeePark Chan-wookHayao Miyazaki og Takeshi Kitano for å nevne noen. Ja, vi må også ha med Apichatpong Weerasethakul, Cannesvinneren i 2010.


Filmtradisjonene fra disse landene har de seneste årene vært ny form for visuell action, vold/grøss og estetikk. Og har gitt insirasjon for vestlige filmer, som The Matrix.


I det påfølgende gir vi en liten historikk og noen anbefalninger fra hvert at disse landene. Noe vi håper vil falle medlemmene i smak og kanskje friste til nye filmbekjentskaper gjennom Filmklubbens program.

 


Sør-Korea

Sør-Korea er nå et av de spennende landene i verdensfilmen, etter å ha etablert en særegen stil og blitt synlige siden midten av1990-årene. Landet har en variert og spennende filmkultur, med stor lokal oppslutning og mange ambisiøse filmkunstnere som passer godt inn i vestlig auteurtankegang (regissører med personlig visjon og gjenkjennelig stil). For tre år siden kom Bong Joon-Hos The Host (2006), som ikke sto tilbake for amerikansk monster-film. Steven Spielberg og Will Smith planlegger en amerikansk versjon av Park Chan-wooks Oldboy (2005 - se bilde). Park er selv i vinden med sin nye vampyrfilm Thirst i år. Det er også Bong Joon-Ho som forventes å delta i Cannes med Mother. Ambisjonen er å lage det tristeste, men også vakreste krimdramaet noensinne. Andre anbefalninger kan være The day a pig fell into the well (Hong Sang-soo, 1996) som vever sammen fire personers opplevelser til én historie, Drunk on women and poetry (Im Kwon-taek 2002), en film om en koreansk maler på 1800-tallet, som inbragte prisen for beste regi i Cannes. Den kontroversielle Kim Ki-duks ekstremt voldelige filmer som The Isle (2000 - bilde), Adress unknown (2001) og den fredfulle Vår, sommer, høst, vinter.. og vår (2003) og Bin-Jip (2004). Andre store suksesser har vært spionthrilleren Swiri (Kan JE-guy 1999) og nevnte Chan-wook Parks triologi Sympathy for Mr. Vengeance (2002), Oldboy (2003) og Lady Vengeance (2005). To filmer av kvinnelige regissører, Jeong-hyang Lees rørende The way home (2002) og Jae-eun Jeongs bittersøte komedie Take care of my cat (2001) har også stått i forgrunnen for koreansk film. Det knyttes forventninger til landets dyreste produksjon noensinne, The good, the bad and the weird (Kim Ji-woon 2008  se bilde), som skal være en westernpastisj med formidable actionsekvenser, corny humor og mesterlig håndtverk. Filmklubben har latt Oldboy åpne måneden fra Østen. Den etterlater ikke seeren upåvirket. I tillegg viser vi nevnte the Host



Japan


Japan har en lang filmtradisjon, like fra filmens begynnelse. Fra og med 50-tallet fikk japansk film stor suksess også i Vesten.

Gjennombruddet kom med Akira Kurosawas Rashomon – demonenes port (1950) som vant Gulløven i Venezia i 1950. Populære filmer fra den tiden var også Kurosawas De syv samuraier (1954) og for eksempel Kon Ichikawas antikrigsfilmer, som Nobi – krigen på slettene (1959). På samme tid laget Ishiro Honda Godzilla (1954), som førte til en strøm av filmer med farlige forhistoriske monstre og mutanter som var blitt til som en følge av radioaktivitet fra atombomber. 1960-årene var en enda rikere tid med tanke på kreativitet for japansk film. Blandt den nye bølgen av japanske regissører, hvorav mange utforsket erotikk og vold, var Shohei Imamura (Lenken er død) med the insect woman (1963) og the pornographer (1966), Yoshishige Yoshida med Eros plus Masacre (1969) og Nagisa Oshima med Death by hanging (1968) og etterhvert Sansenes rike (1976). 
På 80-tallet lagde veteraner som Kurosawa storslagne historiske drama som Ran (1985) og Imamura fikk prisen for beste film i Cannes i 1983 med Balladen om Narayama (1083).
Ved årtusenskiftet fikk japanske filmer fortsatt priser ved festivaler og tiltrakk et stort publikum. En ledende skikkelse har vært Takeshi Kitano. Hans filmer varierer fra voldelige yakuza-filmer (gangster-filmer) som Sonatine (1993, vist i filmklubben våren 2009), Hana-bi (1997) (Lenken er død), Brother (2000) til historiske filmer Zatoi-chi (2003) og sentimentale komedier som Kkujiros sommer (1999). Japans representant på Filmklubbprogrammet denne våren er Kinji Fukasakus Battle Royale (2000), der elevene i en klasse tvinges til å slakte hverandre. (Nevnte Takeshi dukker her opp som rektoren).

Japan er kjent for skrekkfilmer, som gjerne er nyinnspillt i Hollywood. Hideo Nakatas  Ringu (1998 - se bilde) ble reinnspilt som The Ring. En annen er Takashi Shimizus Ju-on (2000) som er reinnspillt som forbannelsen (the grudge) i 2004. En annen bemerkelses-verdig film, er Takashi Miikes voldelige Audition (1999). Noe helt annet er Hayao Miyazakiz sjarmerende og avanserte animasjonsfilmer. Chihiro og heksene (2001) innbrakte ham Oscar for beste animasjonsfilm. Annen japansk animé som kan nevnes er Katsuhiro Otomos Akira (1988).


Kina
Fram til 1980-årene produserte Kina, på tross av å være verdense mest folkerike land, relativt få internasjonalt kjente filmer. Samtidig var Hong Kong (og Taiwan) velkjent for sine kampsportfilmer. 
I Hongkong, nådde filmproduksjonen toppen i 1960, med over 200 filmer innen sjangre som musikaler, detektivfilmer og mykporno. Disse vek etterhvert plassen for kampsportfilmer, blant annet med stjerner som Bruce Lee (bilde), Ti Lung og senere Jackie Chan og regissører som Chang Cheh, John Woo og Liu Jialiang. King Hus A touch of Zen (1969) er et tre timer langt sverdkamp-epos som utspiller seg under Ming-dynastiet og en av tidenes filmtopp-klassikere. En sjanger hvor Zhang Yimous Flygende dolker (2004) er vidunderlig vakker, hemningsløst melodramatisk og har kampscener som i fart presisjon og vektløshet(!) overgår sin filmatiske åndsfrende «snikende tiger skjult drage». Wong Kar-wai er er internasjonalt inflytelsesrik regisør, kjent for sine visuelle og stiliserte filmer. Blant filmene hans kan nevnes Chuncking express (1994), In the mood for love (2000 - bilde) og 2046 (2004). ble vist i Filmklubben våren 2010. 
Idag er Kina blitt et land som må tas med i betraktning. Etter kulturrevolusjonen (1966-76) tok filmproduksjonen seg opp. Blant «den femte generasjon» regissører, som gikk ut fra filmakademiet i Bejing på slutten av 1970-årene, var internasjonalt kjente regissører som Chen Kaige og nevnte Zhang Yimou. Chens Farvel min konkubine (1993) var den første kinesiske filmen som vant gullpalmen i Cannes. Viktige filmer fra andre femtegenerasjonsregissører er Huang Jianxins The black cannon incident (1985), en vittig satire om byråkrati og Tian Zhuangzhuangs The horse thief (1986). Vi tar også med Shang Yimous Red Sorghum (1984) Bak den røde lykten (1991) og Hero (2002, se bildet ovenfor) og Syv sverd av Hark Sui. 
De seneste årene har den sjette generasjonen filmskapere entret scenen i Kina. Disse opererer i kontrast og gjerne i oposisjon til de mer kjente femtegenerasjonsregissørenes overdådige og ofte sentimentale kostymedramaer. Sjette generasjon lager samtidsfilm, som gjerne utspiller seg i urbane miljøer, med realistiske historier om enkeltpersoner sett i lys av de enorme endringene det kinesiske samfunnet har gått gjennom de siste årene, med økonomisk vekst, vestliggjøring og kapitalisme. Jia Zhangke regnes som den viktigste og mest orginale, med filmer som Pickpocket (1997), Platform (2000), Unknown pleasures (2002) og Still life (2004 - se bilde). Andre det er verdt å nevne er Tian Xhuangzhuang med Springtime in a little town (2002) og Zhang Yuan med East Palace West Palace (1996) og Little red flowers (2006).

Taiwan
Den første store sverdkampklasikeren var den taiwanske produksjonen Dragon gate inn (1966) av King Hu. Den første kung fu-filmen som ble lansert i vesten, Five fingers of death (1972 av Jeong Chang-hwa) var også Taiwansk. Selv om Taiwan ble forbundet med Kung Fu-filmer, laget flere regissører politiske og sosiale drama i mer kryptisk stil, som Hou Hsiao-Hsien. Den internasjonalt mest anerkjente taiwanske regissøren fra 1990-årene og til i dag er Ang Lee, Hans arbeid spenner fra oppdaterte versjoner av kinesiske wu xia-tradisjonen (samuraistil) for historiefortelling, som omfatter myter sverd og magi, med snikende tiger, skjult drage (2000) til Hollywood-suksesser som Fornuft og følelser (1995) og Brokeback Mountain (2005). Taiwan har i disse dager tre andre regissører som også nyter internasjonal anseelse: Nevnte Hou Hsiao-hsien (Lenken er død), Tsai Ming-liang (Lenken er død) og Edward Yang. Ukjente? Å såfall er det en fin mulighet til å stifte bekjentskap gjennom Filmklubbens visning av Liangs Den lunefulle skyen. Andre anbefalninger er Hous The Flight of the red balloon (2007), Tsais The River (1997), hans nesten hypnotisk stemningsfulle I don't want to sleep alone (2006) eller Edward Yangs Yi-yi (2000).

 


Kilder
Z filmtidsskrift #107 (nr. 2 2009), 
Damm referanse Film (2007)
VG nett
Wikipedia