Filmer fra Frankrike

28. desember 1895 regnes som filmens fødsel, med brødrene Lumiéres første filmvisning i Paris. De aller første filmene var Georges Melies magiske filmtriks som Reisen til månen (1902) og filmatiseringer av klassiske teaterstykker. Max Linder inspirerte Charlie Chaplin og andre kommende store stumfilmkomikere. Gjennom 20-årene bidro fransk film til stadige filmatiske nyvinninger (som slow motion) i tillegg til storslåtte filmer, som mesterverket Napoelon (Abel Gance, 1927). Abel Gance var en av filmens store pionerer før lydfilmen kom, og fikk sitt kunstneriske høydepunkt med Napoleon, et fyrverkeri av en film der nesten ethvert grep fra stumfilmens historie er benyttet. På 30-tallet lagde Jean Renoir flere helt utsøkte filmer, blant annet Spillets regler (1939) og Den store illusjonen (1937), en av få ikke-engelskspråklige filmer som har fått Oscar for beste film. Renoirs karriere spenner over nesten 40 år og filmene omfatter alt fra film noir til studioproduksjoner i Hollywood, og fra Technicolor-storfilmer til kammerspill. Renoirs filmer er egalitære: Det finnes ingen helter eller skurker. 
Perioden fra 1930-årene var kjennetegnet av «poetisk realisme», som vi tidligere har vist med Tåkekaien (Marcel Carne, 1939) med Jean Gabin, en direkte inspirasjonskilde for 40-tallssjangeren film noir og den humanistiske antikrigsfilmen Denne gangen har vi en ny film av Carné på plakaten, Paradisets barn (Les enfants du paradis - Marcel Carné (1945). Den mest ambisiøse filmen som var laget til da i Frankrike. Et mangefasettert, trassig uttrykk for fransk kultur. Carnés filmer er realistiske, og viser fram sider ved det franske samfunnet som ingen andre filmer ønsket å tematisere og hverdagslivet, men de er samtidig preget av et tragisk mørke og en stilisert poesi. Den poetiske realismen var første store eksempel i lydfilmens tid på at man kunne lage et originalt og populært alternativ til den amerikanske filmen.
Henri-Georges Clouzot er en av Filmklubbens gjengangere blant de franske regissørene. De fleste filmene hans er svært dystre, med gode observasjoner av menneskelig svakhet. Vi har tidligere vist den usedvanlig nervepirrende Fryktens lønn (Henri-Georges Clouzot, 1953) og kunstneriske Mysteriet Picasso (Henri-Georges Clouzot, 1956). Denne høsten kan dere kose dere med Det onde spill (Les diaboliques - Henri-Georges Clouzot, 1955), en film Hitchcock gjerne skulle ha laget! Mot slutten av 50-årene ble det reist kritikk mot strømmen av tradisjonelle, kommersielle, overdådige og åndeløse filmer etter samlebåndsmetoden arvet fra Hollywood. Flere unge filmkritikere fra bladet Cahiers du Cinema bestemte seg for å å lage film selv. Dette ble «Den nye bølgen» i Frankrike. En ledende skikkelser var Francois Truffaut med Cannesvinneren På vei mot livet (1959) og Jules & Jim (1962) (Filmklubben har vist begge). Entusiasme, klarhet og ytringsfrihet karakteriserer Truffauts filmer. En annen ledestjerne var Jean-Luc Goddard med Til siste åndedrag (1959) og Le Mempris (1963). Han forsøker alltid å bevege seg over på andre kunstformer og politikk og har formulert et revolusjonerende filmspråk som ikke preges av Vestens borgelige kultur. Vi kan også nevne Alein Resnais, Eric Rohmer og Louis Malle, med flere. Den nye bølgen hadde et spontant og direkte filmspråk og frisk samtidstematikk, og var ellers påvirket av en rekke filmhistoriske forbilder. Bølgen øvde i sin tur påvirkning på filmskapere i mange land, og ordet «bølge» har siden vært brukt for å betegne et generasjonsskifte eller en nyorientering innen en nasjons film. Innflytelsen gjør seg fortsatt gjeldende. Robert Bresson var en av de franske regissørene som inspirerte «Bølgens» filmskapere. Spesielt med Pickpocket som kom i 1959. Selv om Bresson lagde bare 13 filmer i løpet av 40 år. Er samlingen imponerende, og har en svært personlig og kompromissløs stil.

En stor regissør i perioden var Jacques Tati med blant annet visuelle og morsomme Mon Oncle (1958) og Playtime (1967), begge vist i filmklubben, +hvor han selv spiller den elskelige og sosialt klønete Monsieur Hulot. Tati var en glimrende observatør av det moderne livets absurditeter og av menneskers særegenheter, gjenopprettet den visuelle komediekunsten og tok den også et steg videre.
Kjente stjerner fra 60-tallet er ikonet Brigitte Bardot og Cathrine Deneuve, sistnevnte vist mange ganger i filmklubben gjennom Repulsion (Polanski, 1965), Dagens skjønnhet (Bunuel, 1967) og Pikene fra Rochefort (Demy, 1967). Denne høsten får vi henne igjen i Paraplyene fra Cherbourg / Les parapluies de Cherbourg (1964) av den samme Jacques Demy. Demy var en fantasifull regissør som lagde moderne eventyr, og han var en av få franske regissører som lagde musikaler.
 
Det er med et hjertesukk vi har begrenset oss til kun to filmer av Jean-Pierre Melville denne høsten. Men fortvil ikke, det blir mer til våren. I denne omgangen viser vi Skyggenes armé / L'armée des ombres (Melville, 1969) og Den røde sirkelen / Le Cercle Rouge (Melville, 1970). Det var den amerikanske gangsterromanen og film noir som hadde størst innflytelse på hans filmer. De skulle igjen inspirere mange uavhengige amerikanske regissører. Melville var selv en del av den franske motstandsbevegelsen, og tre av filmene hans (blant annet Skyggenes armé) handler om Frankrike under nazistenes okkupasjon.
Utover 70-tallet ble franske filmer belønnet med flere Oscarpriser, f.eks. Bunuels Borgerskapets diskre sjarm (1972) og Truffauts Den amerikanske natt (1973). Som en kuriositet anbefaler vi de interessert å få med seg den franske kultfilmen Themroc (Claude Faraldo, 1973). Tøft!
 I 1980 og 90-årene var Luc Besson og Leos Carax to av flere unge franske regissører som ga fransk film et nytt «postmoderne» ansikt ved å hente estetikk fra reklamefilmer og musikkvideoer til sine kule filmer, en retning kalt Cinéma du look, ansett for å legge mer vekt på form enn innhold. Vi kan også tilføye tegneserier og Hollywoods storfilmer som inspirasjonskilder. Eksempler er Bessons thrillere, som Nikita, Leon og Det femte element og De elskende på Pont Neuf (Leos Carax, 1991). Fra 80- og 90-tallet har Filmklubben også vist skatter som Sans Soleil (Chris Marker, 1983), Latcho Drom (Tony Gatlif, 1993), Seremonien (Claude Chabrol, 1995) og Beau Travail (Claire Denis, 1999) Flere regissører har lagt sin filmer til Frankrike. F.eks. Kieslowski med Veronikas to liv (1991) og Blå (1993, Hvit (1994) og Rød (1994) og Hanecke med Skjult (2005), blant annet med Frankrikes fremste skuespillerinne i nyere tid, Juliette Binoche.

Det dukker hele tiden opp nye franske filmer og regissører som man bør få med seg, og mange vises også på kino her hjemme. De fleste fikk med seg Jean-Pierre Jeunets fantastiske nyskapende visuelle filmer med svart humor, som Delicatessen (1997), De fortapte barns by (1995) og selvsagt Den fabelaktige Amelie fra Montmartre (2001), en film man under Filmklubbens visning ble enige om at kan sees mange ganger. Annet nytt vi har vist er Agnes Jaouis sofistikerte komedie De andres smak (2000), den utrolig kreative Vitenskap om drømmer (Michel Gondry, 2006), hyllesten til Paris - Paris Je t'aime (flere regissører, 2006), Cannesvinneren Klassen (Laurent Cantet, 2008), fryktinngytende Martyrs (Pascal Laugier, 2008), kunstferdige Séraphine (Martin Provost, 2008), nok en Cannes-vinner: Profeten (Jacques Audiard, 2009), hypervisuelle Enter The Void (Gaspar Noe, 2009) og vidunderlig fantastiske Holy Motors (Leos Carax, 2012), som kan få selveste David Lynch til å virke gammeldags. Denne høsten byr vi på Laurence Anyways av Xavier Dolan (2012). En strålende film med fantastiske anmeldelser av en ung komet i regissør-universet !
La oss til slutt poengtere at Frankrike er det tredje største filmmarkedet i verden både når det gjelder besøk og inntekter. Fransk film er den mest suksessfulle filmindustrien i Europa basert på antall produserte filmer per år, med eksempelvis 270 filmer i 2013. Frankrike er også et av de få landene hvor amerikanske filmproduksjoner har mindre enn 50 % av kinobillettandelen, hovedsakelig på grunn av populariteten til franske filmer (eksempelvis med 40 prosent av billettandelen i 2011). I Verden er USA selvsagt suverent størst, men Frankrike har de seneste årene både vært verdens nest største eksportør av film og franske filmer er i nylig en undersøkelse kåret til de nest mest verdsatte i hele verden.
Hele verden følger med på Filmfestivalen i Cannes, som har gått av stabelen siden 1946.

 

Referanser:

Film (Damm Referanse)

snl