Filmer fra Frankrike

Frankrike er blant de fremste bidragsyterne til filmens tekniske og kunstneriske utvikling.

 

Franskmennens kreativitet bidro til flere filmteknologiske nyvinninger i 20-årene, som slow motion (Jean Epsteins La chute de maison Usher – 1928), uklart bilde (Marcel L'Herbiers El Dorado – 1921) og delte bilder (Abel Gances J'accuse – 1919). Gance lagde også mesterverket Napoelon (1927).

 

28. desember 1895 regnes som filmens fødsel, med brødrene Lumiére første filmvisning i Paris.

 

De første filmene var Georges Melies magiske filmtriks og filmatiseringer av klassiske teaterstykker. En tidlig stjerne var Sarah Bernhardt (Les amours de la reine Elisabeth, 1912). Max Linder inspirerte Charlie Chaplin og andre store stumfilmkomikere.

Siden 1946 har Filmfestivalen i Cannes gått av stabelen. I 1948 vant Cloche Oscar for Monsieur Vincent.

 

Perioden fra 1930-årene var kjennetegnet av «politisk realisme» i filmene til Marcel Carne (Dagen gryr, 1939), Jean Renoir (Menneskedyret, 1938). Renoir sto også for Den store illusjon (1938).

 

Filmklubben viste Den røde ballongen og den hvite hesten (Albert Lamorisse, 1956). To vakkert fotograferte barnefilmer.

Jaques Tati ble etterhvert en framtredende regissør og mottok Oscar for Min forunderlige onkel (1958).

 

Den franske bølgen

I 1950-årene lot mange av regissørene seg lokke av kommersielle filmer og sendte ut overdådige, men åndeløse filmer. Det ble reist kritikk mot film etter samlebånsmetoden, som den franske filmindustrien hadde arvet etter Hollywood.

Flere unge filmkritikere fra bladet Cahiers du Cinema bestemte seg for å bli mer aktive i sin kamp mot tradisjonell litterær film, ved å lage film selv. Dette ble «Den nye bølgen» i Frankrike.

Ledende skikkelser var Francois Truffaut med Cannesvinneren På vei mot livet (1959), Jules & Jim (1962), Den myke huden (1964), Jean-Luc Goddard med Til siste åndedrag (1959), Le Mempris (1963) og Weekend (1968), Alein Resnais med Hiroshima, min elskede (1959), Eric Rohmer og Louis Malle, med flere. I begynnelsen samarbeidet de om produksjonene, noe som ga en felles bruk av form, stil og handlingsgang. Utover det hadde retningen ingen felles plattform, men innebar en protest mot en stivnet og litterært orientert filmtradisjon og et behov for å skildre samtidens (unge) mennesker. Den nye bølgen hadde et spontant og direkte filmspråk og frisk samtidstematikk, og var ellers påvirket av en rekke filmhistoriske forbilder. Bølgen øvde i sin tur påvirkning på filmskapere i mange land, og ordet «bølge» har siden vært brukt for å betegne et generasjonsskifte eller en nyorientering innen en nasjons film.


Fra perioden kan vi også nevne Claude Lelouchs Oscarvinner En mann og en kvinne (1966). Serge Bourguignon mottok også Oscar for Søndager med Cybele (1962).

 

På 60-tallet ble vi også kjent med stjernene Cathrine Deneuve fra Repulsion (1965) og Dagens skjønnhet (1967) og ikonet Brigitte Bardot.

Utover 70-tallet ble franske filmer belønnet med flere Oscarpriser, f.eks. Bunuels Borgerskapets diskre sjarm (1972) og Trauffauts Den amerikanske natt (1973).

Hva med fransk kultfilm? Vi viste Themroc (Claude Faraldo, 1973). En film om en arbeider som gir opp det moderne samfunnet og  retarderer til steinalderlivet.

 

80- og 90-tallet

I 1980-årene var Luc Besson en av flere unge franske regissører som ga fransk film et nytt «postmoderne» ansikt ved å hente estetikk fra reklamefilmer og musikkvideoer til sine kule thrillere, som Nikita, Leon og Det femte element. En annen film som er verd å nevne er Betty Blue (Beineix, 1986).

 

Flere utenlandske regissører har lagt sine filmer til Frankrike. F.eks. Kieslowski med Blå (1993, Hvit (1994) og Rød (1994) og Hanecke med Skjult (2005) I flere av disse spiller Frankrikes fremste skuespillerinne i nyere tid, Juliette Binoche. Hun er også kjent for Den engelske pasienten (1995) og Sjokolade (2000).

De mest kjente mannlige skuespillerne å nevne fra denne tiden er Gerard Depardieu med Cyrano de Bergerac og Jean de Florette og Jean Reno, som slo gjennom internasjonalt i Bessons Leon.

 

Nyere tid

 

Det dukker stadig opp nye franske filmer og regissører som er verdt å se. Agnes Jaouis sofistikerte komedie De andres smak (2000), Francois Ozons rørende persondrama Ennå er det tid (2005), Laurent Cantets samfunnssatire Tiden er ute (2001), Mathieu Kasovitz' Hatet (1995) om urbant forfall, Catherine Breillats Romance (1999) om seksuell utforskning og Jean Pierre Lunets fantastiske filmer: Delicatessen, De fortapte barns by og selvsagt Den fabelaktige Amelie fra Montmartre (2001), en film man under Filmklubbens visning ble enige om at kan sees mange ganger.
Filmklubben har også vist Paris Je t'aime (2006), en serie kortfilmer fra regissører som Cohen-brødrene, Tom Tykwer, Wes Craven, Gus van Sant, m.fl. Filme tar utgangspunkt i Paris' ulike bydeler.

 

I 2008 vant Klassen (Laurent Cantet, 2008) førstepremien i Cannes. Den var Filmklubbens åpningsfilm i 2009.

 

Referanser:

Film (Damm Referanse)

snl