Italiensk film

Italia regnes som en av filmens store nasjoner. Italiensk film har påvirket filmstiler i flere epoker.

 

I 1905 ble de første italienske studioene bygget. Det ble laget store suksessrike kostymedramaer. Den storslagne Cabiria (Giovanni Pastrone, 1914) tok seks måneder å filme og inneholdt tekniske nyvinninger som bruk av kameravogn og -kran. Filmens store suksess i USA inspirerte D.W. Griffith (Birth of a Nation) og Cecil B. DeMille til å gi seg i kast med store produksjoner.

Luchino Viscontis Ossessione (1942) anses som den første nyrealistiske filmen, en merkelapp brukt om filmer fra etter frigjøringen om arbeiderklassen og som var filmet i naturlige omgivelser. Filmene skulle ta utgangspunkt i vanlige menneksers hverdag og gjøre noe med samfunnsproblemene. Kjente filmer er Vittorio De Sicas  Sykkeltyvene (1948), som Filmklubben viste i 2008 og Umberto D (1952) Roberto Rossellinis Rom – åpen by (1945).

 

 

1960-årene ble en gylden tid for italiensk film. I 1960 kom Frederico Fellinis La dolce vita (Det søte Liv), Viscontis Rocco og hans brødre samt Michelangelo Antonionis Kjærlighetseventyr (Lenken er død).

 

 

Deretter en strøm av gode filmer fra disse mesterne, for eksempel Fellinis 8½ (1963), Juliet of the Spirits (1965) og Amarcord (1973), Antonionis Natten (1961), Eclipse (1962), og Blow-Up (1966) og også fra andre som Pasolini (Matteusevangeliet, 1964), Bernardo Bertolucci (Fascisten, 1970), Ettore Scolas Vi som elsket hverandre så høyt (1974), Tarvelige, vemmelige, heslige (1976), Visconti med Lepoarden (1963) og Døden i Venedig (1971), med flere.

Samtidig blåste Sergio Leone og andre nytt liv i westernsjangeren med «spagettiwestern», nihilistsike og voldelige filmer spillt inn i Italia og Spania og som gjorde Clint Eastwood til stjerne. Vi har tidligere vist Leones Den gode, den onde og den grusomme og Ondt blod i Vesten. Begge med  Ennio Morricones karakteristiske musikk.

 

I tillegg kom italienske giallos, svært voldelige thrillere og skrekkfilmer, som også var en forløper for slashersjangeren (Halloween, Nightmare on Elm Street og Fritt vilt!). De fremste regissørene var Mario Bava med Mask of Satan (1960) og Dario Argento med Suspiria (1977), Inferno (1980) og Opera (1987). Bava har vært en inspirator for blant andre Tim Burton, Quentin Tarantino og Martin Scorsese og selvsagt Black Sabbath.

 

Fra og med slutten av 1980-årene og til 2000-tallet har det kommet flere kjente filmer fra italia, som Cinema Paradiso (Guiseppe Tornatore 1989), Jeg elsker soldater (Gabriele Salvatore, 1991), Postmannen (Michael Radford, 1994) og Livet er herlig (Roberto Benigni, 1997). Flere med Oscar-priser.

 

I de senere årene har en del fått øynene opp for Paolo Sorrentino (Il Divo, 2008) og Marco Tullio Giordana, med den 6 timers tv-serien La meglio gioventu (The best of youth, 2003) som har sanket en haug priser fra filmfestivaler. Den utspiller seg faktisk delvis i Norge. Matteo Garrones Gomorra, om mafiaen i Napoli, vant Grand Prix (annenplassen) i Cannes i 2008.

 

Referanser:

Film (Damm referanse)

501 Filmregissører (Orion)

Z Filmtidsskrift # 107

snl – store norske leksikon