Kultfilm

Som en anstendig filmklubb, har vi alltid kultfilmer på programmet. Høsten 2011 går vi litt dypere inn i begrepet kultfilm.

Det er ikke et entydig begrep. For mange dreier kultfilm seg om smale, sære filmer, som helst går langt utover "normale" konvensjoner. De skal være tematisk provoserende og annerledes og ha et ekstremt estetisk utrykk. Filmene bør være sett av få og de får en liten, men hengiven fanskare. Det skal helst være laget på lavudsjett og ikke være intendert som kultfilm.

Imidlertid har filmens verden endret seg mye de senere årene og det som før var forbeholdt kultfilmene, har nå blitt tatt opp i hovedstrømsfilmene. I starten så man film på kino, mens det fra og med videoalderen på 80-tallet via DVD og nå internett har blitt mulig å få tak i hva som helst og se det hjemme. Publikum er blitt mer trent i å se film. Hvem bestemmer hva som er en kultfilm eller ikke? Regissøren og produsenten? Kritikerne? Publikum?

 

 

De tradisjonelle kultfilmene er filmer som "Plan 9 from outer space", "The Rocky Horror Pictue Show" og "Eraserhead"; filmer som også representer kultsjangre som "kalkuner", "camp", undergrunnsfilm.

 

På den andre siden kan også suksessfulle filmer få kultstatus, fordi de har kvaliteter som treffer kultfansen. Dette gjelder for eksempel Star Wars-serien. Men, om det kan kalles kultfilmer, det er det uenighet om!

La oss se på noen kultsjangre, litt historikk og andre interessante aspekter.

 

En gruppe filmer med kultstatus er filmer av høy klasse (og budsjett) som av en eller annen grunn ikke ble noen suksess eller til og med "floppet" da de ble utgitt, men som har fått et hengivent publikum i ettertid og høy status. «Blade runner» er et godt eksempel, og anerkjennes i dag som en av de viktigste Science Fiction-filmene. En grunn for Blade runners status er også de ulike versjonene som er gitt ut av filmen og tolkningsmulighetene til historien. "The Big Lebowski" (Cohen-brødrene) med bowleren "The Dude" Lebowski er en annen film i samme kategori. Den gikk dårlig på kino, men fikk status blant kultfansen på video og tjente seg inn der. Vi kan også nevne "Peeping Tom" (Michael Powell, 1960) om en ung mann som prøver å filme dødsangst og som eliminerte regissørens karriere og "Night of the Hunter" (Charles Laughton, 1955) hvor Robert Mitchum spiller en morderisk predikant. Det samme skjedde her. Begge filmene har oppnådd høy kultstatus og anerkjennelse i etterkant.

I den andre enden av skalaen finner vi «kalkunene». Filmer laget av ambisiøse regissører, desverre totalt uten talent. «Plan 9 from outer space» er kron-eksemplet. «Glen or Glenda» er ikke langt unna den heller. Poenget med disse filmene er at all dårligheten rett og slett gjør dem rasende festlige. Du tror det ikke før du ser det!

Flere eksempler er "The incredible Strange Creatures who stopped living and became mixed up Zombies". Et par norske eksempler er Aune Sands "Dis", som skapte vorspiel-stemning på norske kinoer på 90-tallet og Øyvind Vennerøds narkodrama "Himmel og Helvete". Og det lages fortsatt usannsynlige dårlige filmer av beste sort, som for eksempel "The Room" (Tommy Wiseau, 2003), hvor Tommy Wiseau har skrevet manus, regissert og selvsagt også spiller hovedrollen i en tåreperse hvor publikum ler så de gråter. Vi må ta med at uttrykket kalkun er et misvisende begrep, da det referer til den store fuglen som ikke kan fly. En filmkalkun er i sin rette forstand en meget påkostet film som flopper. Det engelske begrepet om filmer som Plan 9 rom outer space er "So bad they're good". Hva kunne vi sagt på norsk?

«Camp» er en sjanger hvor "dårlig smak" bevisst blandes med humor for de spesielt interesserte. John Waters og Russ Meyer er to av foregangsfigurene. Waters står bak "Pink Flamingos" om to dysfunksjonelle nabofamilier med et noe dårlig forhold. Russ Meyers mest kjente tittel er "Faster pussycat! Kill! Kill!" Vi viser hans «Beyond the Valley of Dolls», som handler om et jenteband på vei mot suksess i en film som er en satire, et seriøst melodrama, en rockemusikal, en komedie, en voldelig exploitation-film, en mykporno og en moralsk avsløring av underholdningsbransjen.

Skrekkfilmer havner fort i kultsjiktet. Vi nevner «Night of the living dead», hvor de døde våkner og er sultne, «Evil dead» med moro i skogen og «Ichi the killer».

Svart humor er et kjennetegn for de bevisste kultfilmene. Ofte kan de være laget på små budsjetter. Og ikke minst har flere regidebuter blitt kultfilmer, mens regissørene blitt store senere. Det skyldes nok kombinasjonene av talent uten budsjett. Her finner vi Peter Jacksons "Bad Taste", Sam Raimis "Evil Dead", "Clerks", Eraserhead". Trey  Parker er kjent for Sout Park. Hans debut var «Cannibal the musical», en film med rikelige doser av svart humor. "Bad boy Bubby" er en vidunderlig satirisk film om Bubby som slipper ut i verden etter å ha vært sperret inne av sin mor hele oppveksten. Mockumentaren "Man bites dog" er satire om et TV-team som lager en dokumentar om en massemorder.

 

Så har vi en noe omdiskutert kultkategori:  Suksessfilmer som får en slags kult-status, rett og slett fordi de oppnår en fanskare som dyrker filmene og ser dem om og om igjen. Selvsagt skjer dette for en del av dem på grunn av bevisste regissører som vet å legge inn elementer kultfansen setter pris på å se om igjen og om igjen. I dag er det enkelt å gå nærmere innpå detaljer om filmene og produksjonen av dem gjennom forseggjorte DVD-er med ekstramateriale. Star Wars-serien, The Matrix, Ringenes Herre-serien, Harry Potter-serien, Titanic og Pulp Fiction er i denne kategorien.  Massekult, kan vi kalle det.

 

Vi får også ta med klassikere, som var populære i sin tid, og som får kultstatus. Det kan både være på grunn av nostalgien, det "kitchy" og selvsagt sitatvennligheten. Casablanca er stjerneeksemplet. I tillegg kan vi nevne filmer som "Sound of Music", "Roman Holiday" og "Bringing up baby" (Howard Hawks).

 

Det finnes filmer som er ment som kultfilmer, men som rett og slett blir populære og komersielle. Tarantinos "Pulp Fiction" et eksempel. Pulp Fiction ble spilt inn på relativt lavt budsjett, var hypervoldelig for sin tid og hadde en fortellerstil og referanser en kultfilm verdig. Så vant den gullpalmen i Cannes! Norske "Trolljegeren" er et aktuelt eksempel. Nå vet vi den viktigste grunnen til at vi har høyspentmester i Norge.

 

Kultfilmen kan sies å være i oposisjon til kunstfilmen, da den ikke har den samme kunsteriske ambisjonen. Men, også kunstfilmer får kultstatus, om de har de rette kvalitetene. Dette gjelder eksempelvis filmer som Bergmanns "Persona" og "Det sjuende innseglet", Bunuels "Belle de jour" og Antonionis "Blow up"

.

Noen kultklassikere av den eldste årgangen kommer fra europeiske filmskapere som emigrerte og fant sin plass i Hollywoods bakgård. De jobbet med studioenes b-filmproduksjoner og fikk spillerom til å lage filmer de store studioene ellers aldri villet ha gitt tillatelse til. Herfra har vi filmer som Dracula (1930), Frankenstein (1930), Freaks (1932), King Kong (1933).

 

Fenomenet "Midnight Movies" er viktig for hvordan kultfilmen er blitt definert. Dette var filmer som ikke fikk vanlige visninger fordi innholdet var for sært eller ekstremt for sin tid. Filmene ble vist på nattåpne kinoer og det dannet seg et eget miljø rundt visningene. "El topo (1970) regnes som den første Midnight movie. Kjente Midnight movies er "Night of the living dead" (Romero 1968), "Pink Flamingos" (1972), "The Texas chainsaw massacre" (Hooper, 1974), "The rocky horror picture show" (1975). "Eraserhead" (David Lynch, 1977) regnes som den siste.

 

Noen regissører opererer stort sett innen kult-segmentet, men treffer innimellom strenger som slår an hos de fleste. Den fremste vi vet om er nevnte David Lynch. Tidligere har vi vist «Blue Velvet», «Inland Empire» - og nå debyen: «Eraserhead». Andre regissører er Jim Jarmusch, med for eksempel "Down by Law" og "Stranger than Paradise" og Cohen-brødrene med sine første filmer, som "Raising Arizona".

 

Andre filmer som kan nevnes er "Blues Brothers" som "Reservoir dogs" (Tarantino) «Taxi Driver», "Den gode, den onde og den grusomme" (Sergio Leone), "Donnie Darko" (Kelly, 2001), Apokalypse nå! (Coppola, 1979), "Withnail and I", "This is the Spinal Tap", "A clockwork Orange" (Stanley Kubrick) og vi kan heller ikke komme utenom Pink Floyds The Wall" (Alan Parker)

.

Cultographies er et seriøst nettsted viet kultfilm, med skribenter som Peter Greenway og Matt Hill. De definerer kultfilmen ut i fra følgende kriterier (fritt oversatt):

  1. En kultfilm kjennetegnes ved sine aktive tilhengere

  2. Kultpublikummet er ofte i oposisjon til konvensjonene. De foretrekker rare tema i motsats til kulturell finfølelse og det politisk korrekte.

  3. Kultfilmer trosser vanlige oppfatninger av god og dårlig smak. De utfordrer sjangerkonvensjoner og sedvanlig fortellerstil.

  4. Vanlige filmteknikker er intertekstualitet, gørr, åpen slutt og nostalgi.

  5. Ofte har kultfilmer en problematisk produksjon, ispedd ulykker, mislykkethet og myter knyttet til regissør og skuespillere.

  6. På tross av marginal tilgjengelighet har filmene en kontinuerlig tilstedeværelse.

Flere av de overfornevnte punktene går igjen i filmene som er nevnt.

 

Det herlige med kultfilmene, er at har du først fått sansen, får du aldri nok. Bli med på noen frydefulle stunder med andre kultfans denne høsten.

 

Referanser: